Avlshunder må være friske, gode jakthunder med trivelig gemytt. 

For sykdommer der man kjenner arvegangen kan man kombinere avlsdyr på en måte som gjør at det ikke blir født hunder som blir syke av f.eks CLAD og PRA. Genene som bærer disse sykdommene blir ikke nødvendigvis borte på kort sikt, men hundene som er bærere blir ikke selv syke. Disse hundene kan parres med hunder som er dokumentert fri.

Når det gjelder sykdommer der mange gener er involvert og man ikke kjenner arvegangen, som f.eks HD er det komplisert å vurdere sannsynlig utfall av en parring. 

Iflg NKK har avlsarbeidet gjennom en lang årrekke gitt liten reduksjon av forekomsten av HD hos de fleste av rasene. 

NKK skriver følgende:
Arvbarheten (altså hvor stor del av variasjonen i en rasepopulasjon som skyldes arvelige faktorer) for HD varier mellom rasene, men ligger på gjennomsnittlig på ca. 0,3 for de rasene som har HD-indeks hos NKK. Miljøet hunden utsettes for helt fra fødselen av, vil påvirke om hunden utvikler HD, eller ikke.  Man antar imidlertid at en hund ikke utvikler HD med mindre det foreligger en arvelig disposisjon, men en hund trenger ikke utvikle HD til tross for at den kan være arvelig disponert dersom miljøet har vært optimalt.

I følge Irsk setter klubbens statistikk så har 15 % av dagens undersøkte irsk settere HD. Det betyr at man kanskje skal forvente en valp med HD (C) i hvert andre kull, dersom begge foreldrene har en HD indeks på 100 (dvs gjennomsnittet i rasen). Undersøkelser viser at valper som vokser opp f.eks i et gårdsmiljø der den som regel løper løs i mindre grad utvikler HD enn valper som oftest må luftes i bånd. Oppveksten er helt avgjørende for utfallet.

Som om ikke dette var nok så betyr selve gjennomføringen av røntgenundersøkelsen visstnok også mye for resultatet. Det nevnes hvordan beina strekkes ut og hvor sedatert hunden er når bildene blir tatt.

Det er sterke meninger og lavt kunnskapsnivå når det gjelder HD. NKK mener at man må legge større vekt på om dyra faktisk blir syke enn hvilken bokstav de får ved røntgenundersøkelse. Det virker fornuftig ettersom man ikke har lykkes i å redusere antall hunder som har HD, med strategien som er brukt til i dag.

Når det gjelder jaktegenskapene har også disse en sammensatt arvegang og derfor brukes indekser også her. Det må være smart å avle på hunder som finner mer fugl enn andre, selv om jeg er litt usikker på hvor mye hjelp man egentlig har av indeksene. Den menneskelige faktoren er så stor når det gjelder å få det beste ut av en jakthund. Hvis en hund fra et kull på 10 vises og bedømmes på jaktprøve så er ikke dette mye å støtte seg på for å vurdere foreldrenes avlsegenskaper. Det er trolig de hundene som har fått mest hensiktsmessig trening som vises frem på prøvene. De som ikke vises frem vet man ingen ting om. En skal ikke se bort fra at det finnes bedre måter å gjøre dette på.

Helheten må tillegges avgjørende vekt for å avgjøre om en hund bør brukes i avl. Summen av styrker og svakheter må vurderes opp mot hverandre. Jeg vil f.eks ikke være fornøyd med en hund som vinner de store jaktprøvene dersom den er så urolig og masete at den aldri har alle fire beina på gulvet samtidig. 

Ut fra det som står over ønsker man seg valpekjøpere som gir valpen et godt oppvekstmiljø og riktig trening slik at den når sitt potensiale som jakt og familiehund. Resultatene må dokumenteres gjennom å vise frem hundene på jaktprøver og gjennomføre HD røntgen osv. slik at vi får gode svar avlsegenskapene til hundene våra.

Del denne siden